Nyere kreasjoner

Dette er en side som stort sett følger opp temaet til siden Blanda Drops, hvor jeg har lagt ut ting som er lagd utenfor bøker eller slikt; med andre ord ut fra mitt eget hode. Dog må jeg legge til at en del av figurene her er inspirert av myter og sagn og eventyr. Grunnen til at jeg lager en side til, er fordi dermed blir det lettere å si cirka når figurene er lagd. Slik at dere skal få vite det, mener jeg. Denne siden ble lagd i slutten av sommerferien 2014, men de eldste figurene her tror jeg kan være flere måneder eldre,
muligens fra mai-juni.

 Jotners utseende kan variere voldsomt, men dette er altså et forsøk på å gjengi de generelle trekkene til en av de fire hovedartene innenfor jotnenes folk; Haûbretkerne. De er de mest vanlige jotnene, noe som muligens kan ha noe med at begrepet rommer ganske mange forskjellige jotner – en haûbretker kan variere veldig i størrelse og utseende. Likevel kan man sette en generell standard når det gjelder størrelsen; de er omtrent på størrelse med store bergtroll, noe som tilsvarer tre til fire ganger størrelsen til et vanlig menneske. Likevel kan disse jotnene bli mye mindre; man mener å ha hørt om haûbretkere som er små som nisser.

 Denne haûbretkeren er rustet til strid; han er utstyrt i ringbrynje og med skulderskjold på venstre overarm. Skulderskjoldet – kalt statkhuul på jotunmål – er en jotunsk spesialitet; jotner er særlig gode i smedkunst, spesielt innenfor våpensmeding, og statkhuulen er ofte kunsterisk utformet. Denne jotnens skjold der prydet med firkantede mønster, og med valeianther, en edelsten som jotner utvinner. Kampøksa er tung med spydspiss med mothaker i enden, og en skarp kniv på andre siden av øksebladet. I bakenden av skaftet, er det en jernkølle, som kan brukes til denging, knuffing, smelling, slåing, veiving, eller hvile andre slag-aktiviteter jotnen måtte ønske

 Denne skulpturen har jeg lagd i en annen type leire enn den jeg pleier å bruke; denne leiren stivner nemlig etter en stund. De følgende tre skulpturene – de jeg har lagd i denne hvite leiren – er av trær (forhåpentligvis tydelig nok). Det jeg lagde først, kommer sist, og omvendt.

 Dette er altså et langt og tynt tre, muligens en form for bjørk. Det er ikke så lett å se på bildet, men teksturen i barken vitner om at dette er et bjørketre; jeg har brukt papir (toalettpapir for å være eksakt) for å lage furer i stammen, slik at det minner om bark.

 Dette er et mindre og mer robust tre, et som kanskje kan være en bøk? Her – som på de andre trærne – har jeg brukt en kniv for å lage bladene.

Dette er altså det kronologisk første av disse tre trærne. Hva for en tresort det kan være, vet jeg ikke; men det er faktisk noe inspirert av afrikanske savannetrær.

Dette er også en fe, som forrige figur. Men – som vi også her kan se på klesdrakten – er han ingen bonde. Mens gule klesdrakter står for dem som dyrker jorda – eller barken, om du vil – er det bare de geistlige som får kle seg i lilla. Denne feen er det som for mennesker omtrent blir en prest. Riktignok har feene ingen guddommer, men de har et spesielt forhold til naturkreftene og naturlovene, og alle feer har – mer eller mindre – kjennskap og anlegg til magi. Presten – eller egentlig trollmannen – har spesielle evner og kunnskaper innenfor magi, og kan påvirke naturkreftene og tøye naturlovene på en særskilt måte.

Vanligvis er det ikke mer enn en trollmann i hvert fe-samfunn. Det å bli trollmann krever lang erfaring, og det er ikke bare å velge en ny når den gamle dør. Istedet skjer embet-overføringen på denne måten:
Når trollmannen dør, har han for lenge siden valgt en ny lærling. Når denne lærlingen ble valgt, var han ennå bare et barn; aldersspekteret for dem som stiller til valg, går fra syv til nitten år. (Feer lever mye lengre, og om de hadde vært menneskelige, hadde det bare vært barn mellom fem og ni år som kunne blitt valgt.) Grunnen til det er at den som velges, er den som har de korteste vingene. Hvis dere sammenligner denne feens vinger med vingene til den som er under, vil dere se en klar forskjell.

 Hvorfor aldrene syv og nitten er brukt som grense, er fordi feer stopper å vokse i omtrent seksårsalderen, og for å være helt sikke, må man være syv for å bli valgt. Videre fortsetter de igjen å vokse når de er blitt en nitten-tyve år.
Det å velge "åndelig" leder ut fra vingene, høres nok litt søkt ut, men det har sin fullstendig naturlige grunn: Om en fe har korte vinger, må han være sterkere for å kunne fly. Og trollmannen er den som alltid står først i alle strider, og må følgelig være i besittelse av rimelig mye kraft. Dette virker kanskje ikke som en helt ufeilbarlig utvelgelsesmetode, men naturlovene som hersker over feene er noe forskjellige fra våre.

Når så trollmannen, som for lenge siden har valgt denne nye lærlingen, dør, har lærlingen blitt rimelig mye eldre, og klar til å ta over yrket. Men før han gjør det, må han også velge seg en lærling. Slik fortsetter det; når en trollmann dør, tar lærlingen hans over, sammen med en ny lærling, som igjen vil ta over etter den gamle lærlingen – som nå har blitt trollmann – og velger en ny lærling.
Det var grunnleggende om trollmannopplæringen og presteskifte, og nå kan vi gå over til det fundamentale med vår trollmann.

 Dette er altså en meget aldrende fe, kanskje oppe i trehundreogseksti-årene. Vingene hans er bundet og lagt nedover ryggen under ytterkappen, slik som er sømmelig for de geistlige. Innerkappen – kjortelen – er av en lysere farge, og har frynser langs den nedre kanten. Det signaliserer gode tider i feenes by – hadde den vært mørkere og med en tydelig kant nederst, ville det betydd at byen hadde problemer av en eller annen art. Det rødbrune bryststykket er en talisman mot magi, og en motkraft mot manipulerte naturkrefter. Skulderplatene av gull er sydd inn i brystduken.

 Staven han holder er også av massivt gull, og er nok en av de fineste tryllestavene han har; trollmennene har flere tryllestaver til forskjellig bruk, ofte opp til et snes eller femogtyve stykker. Edelstenen på toppen er av blå-rav. Feer har ikke noe skriftspråk, så bokrullene han bærer under armen er nok samlinger av forskjellige bilder som illustrerer trylleformler.

Feer er blitt sjeldne med tiden. Likevel har det lykkes meg å samle nok informasjon (jeg har nemlig aldri møtt en fe i levende live, enda så mye jeg har prøvd å finne dem) til å lage en modell – som kunstner har jeg dog også tatt meg litt frihet på de områder som er litt dunkle i mine kilder.
  Ut i fra fargen på klesdrakten kan man slå fast at denne fefruen er en barkbruker – feer sår planter i barken på trærne de lever i. Hun har på seg en tradisjonell drakt underst, hvor det er laget et hull slik at vingene kan være frie. Beltet er laget av vevd bark. Forkleet er formet på typisk fe-vis; som et blad. Sjalet er festet i en spenne

ved skulderen, og stukket ned i beltet for å ikke komme i veien for arbeidet. Selv om hun er en arbeiderkone, har hun både spenner og brosje i gull og med edelstener. Også under skoene er det lagt gull.
  Størrelsen på denne figuren er kanskje omtrent som i virkeligheten; feer blir på det meste lang som en voksen manns pekefinger.

Som satyrer, kan man også kalle faunene – dette er en faun – for geitemenn. Likevel blir dette som sagt feil, ettersom de ikke er en blanding av geit og menneske, men et selvstendig vesen. Menneskene er jo også for fauner og satyrer som trollfauner eller satyrtroll.
  Faunene er mer musikalske, filosofiske og melankolske enn de krigerske og impulsive satyrene. Denne faunen spiller på det som på skogsspråket vil lyde omtrent som khyamantjaári, en dobbel fløyte. Musikken som faunene spiller kan også være fortryllende rolig og vakker, og den kan være vill og formelig aggressiv.
  Det er ofte vanskelig å skille fauner og satyrer fra hverandre, men det sikreste tegnet er at faunenes horn er lengre, og de er krummet inn mot hodet. Halehårene er ofte også striere.

Dette er en saltvannsnøkk, en draug. Ordet draug er ofte feilaktig brukt om sjøskrømt, gjenferd av sjømenn som er blitt utsatt for trolldom lagd av magiske skapninger i havet. Drauger minner om nøkkene, men er større og kraftigere.

 En lyktemann. Lyktemenn kan til en viss grad skifte form og størrelse, og lyser grønt, spesielt fra hoderegionen. I tillegg kan de lage en giftig gass, som de bruker for å drepe et bytte de har lokket ut i en sump, om ikke offeret drukner først.

Fra gresk mytologi: en kyklop. Kykloper er enøyde kjemper. Kort forklart. Jeg tror det er greiest sånn.

 Satyr: Satyrene sies å være halvt mennesker og halvt geiter, selv om dette blir noe skjevt; satyrer forteller om mennesker at de er halvt satyrer (overkropp), og halvt troll (føtter, hode uten horn). Satyrer er krigerske, i kontrast til faunene, og er flinke med mekaniske anretninger. Denne satyren er bevæpnet med et våpen, som på skogsmålet - talen til satyrer, fauner, kentaurer og lignende - låter som 'svuis`sjut' (dette var den beste måten jeg kunne føre det uskrevne skogsmålet ned på papiret – eller skjermen, om du vil), som kommer fra ordet for rask reaksjon. Det er satt sammen av en halv uthulet grein, strenger av dyresener, og en mengde små trebrikker og ledd. Det har en avansert fjæringsmekanisme (som jeg ikke er i stand til å forklare - og heller ikke hadde hatt tillatelse av satyrene til å avsløre), som sender de korte spydene med mothaker med en voldsom fart og treffsikkerhet mot byttedyret, fienden, eller hva det måtte være.

Dette er en sfinks. De fleste kjenner vel den egyptiske sfinksen, men denne er ikke bare en løve med menneskekropp; denne har også vinger og fjær, så ideen til denne er heller hentet fra etruskiske sfinkser. Sfinkser er omtrent halvannen gang så store som mennesker, og lever i fjell- og ørkenområder.

Art: Minotaur
Navn: Bvanëtak
Beskrivelse: Oksemenneske i trollstørrelse
Naturlige egenskaper: Horn, veldig styrke, kraftig brøl
Våpen: Stridshammer av smijern
Klær: Lendeklede av skinn, spenner av gull
Annet: Ørering, gullpinner gjennom huden i høyre overarm

 De tre mest anerkjente jotne-musikkinstrument; (fra venstre) en luter, en baoula, og en dourer:

 Luter: Navnet kommer fra det jotunske ordet louta, som betyr 'høytidelig fanfare eller korsang'. Det er vanligst å lage dette instrumentet av mørkt tre, men det er også til tider blitt lagd av granitt og saufarch, en legering av stål og et sjeldent, sort, mykt metall kalt vauritanh. Munnstykket blir lagd av stein, sølv eller jern. Instrumentet er som regel trestemt; det har to store horn, som regel med drage- eller ulveutskjæringer, og et lite i midten, uten utskjæringer i det hele tatt. De store har ett hull hver omtrent midt på for at musikanten kan variere mellom tonene. Det lille hornet spiller en stor sekst (ni halvtoner) over det lyseste av de to store hornene; og det er likevel dypt nok til at det må en kraftig jotne for å kunne synge den tonen. De to hornene kan hver synge to toner; det dypeste (det til høyre) er en kvint (syv halvtoner) under det andre. Hvert av hornene går en kvart (fem halvtoner) dypere når hullene blir dekket til.
Hornet har derfor kun fire kombinasjonsmuligheter, og blir derfor sjeldent brukt til hovedinstrument i musikk.

Baoula: Navnet kommer fra det jotunske verbet baoula som betyr 'å dundre, å ramle'. Disse blir lagd ved at en trestamme blir hult ut, og skinn av hest eller tsirater (skrekkbøfler, Anix-Gignatus) blir trukket over den, og deretter blir de prydet med utskjæringer og malinger, som jotnene mener har magisk kraft. Derfor blir baoulaen ofte brukt i sermonier av diverse slag. Instrumentet spilles omtrent som en tromme, og høres stort sett ut som en dyp pauk. Trommestikkene blir lagd av poser av dyrehud fylt med tinn- eller blykuler.
Baoulaen blir kun brukt som rytmeinstrument.

 Dourer: Navnet er trolig lånt fra verbet å dure fra norsk. Dette instrumentet består av tre deler: et hode, en hals, og et resonanshorn. Doureren spilles stort sett som en gitar, men er mye dypere, og lager høyere lyd. Stengene blir lagd av hår fra esler, og selve instrumentet blir lagd av tre. Doureren blir skjeldent prydet, men hodet blir av og til skåret ut som en fiolin. Ved å trykke strengene ned mellom jerntrådene langs halsen, får musikanten forskjellige toner, akkurat som på en gitar. Mellom hvert bånd* (*referer enda en gang til gitaren) er det en og en kvart tone. Tonene kan også skiftes ved å vri på jernknottene som sitter på hodet, og den som skal spille stemmer først doureren etter hvilket musikkstykke han skal spille. Resonanshornet huler ut musikken, og gjør den høyere og dypere.
Doureren kan spilles alene eller sammen med andre instrument.

Ondskapsfull Kjempefluesopp (Amaniticus Larganuta). Ikke uvanlig i forheksede skoger og sumper. Ekstremt giftig og aggressiv. Slipper ut skyer av giftige sporer når et bytte nærmer seg.

Fem-sju-åttehornet langsnutedrage. Sjelden drageart som lever mesteparten av livet i huler, og har derfor som regel meget svake vinger. Karakteristiske fortenner som bruker til huleforming, og jakt. Meget aggressive. Drageeksperter mener denne arten er en krysning av lindorm og Aukryptisk sjødrage (Pristis Mariskruptum).

 Smaragdring fra Jotnekongens skattekammer.

 En rise. Riser er både større, ondere og dummere enn troll og kjemper. Er som regel også meget ærgjerrige, og jeg foreslår derfor vi gir denne risen et navn. Jeg liker Jølg. Eller Loke. Jeg stemmer for Loke. Også kalt 'Risen med ljåen'.